Dagen begynte nokså bra.. Jeg stod ekstra tidlig opp, fikk lest en hel masse, reiste på forelesning og fikk mange hyggelige samtaler på skolen.. jeg visste at jeg hadde en utfordrende dag forran meg, med et par møter og en del jobbing, men hadde jeg visst hva som egentlig ventet meg denne dagen, hadde jeg nok tenkt meg to ganger om før jeg bestemte meg for å stå opp...
.. Steensland avsluttet med "vel hjem", og naiv som jeg var, kjøpte jeg den.. På veien bort til bussholdeplassen repeterte jeg dagens agenda for meg selv... Jeg hadde beregnet tiden nøye, og visste at når bussen kom 13:29 hadde jeg nøyaktig 8 gode minutter til å komme meg bort til stasjonen for å rekke toget til Bryne som skulle gå 13:46 fra Stavanger.. Da ville jeg være på Bryne ca 14:15, og få følgende 45 minutter med Siri "på kontoret" for å diskutere årsmelding, regnskap og timelister.
.. men jeg ventet... ventet.. og ventet.. Så på klokken på min relativt nye Siemens CF110.. og ventet.. Og som vi alle vet.. går tiden.. Da klokken var hele 13:43!!! bestemte bussen seg for å snegle seg bort til bussholdeplassen der jeg stod og ventet.... "bare" FJORTEN minutter for sent!! Jeg visste jeg ville miste toget! Og jeg var ikke blid! For første gang kjente jeg at temperaturen steg i hodet på meg.. Og jeg bestemte meg for å la det gå ut over noen...
..Da bussen endelig gadd stoppe der seg stod med mitt misfornøyde åsyn, åpnet døren for meg og slapp meg inn fikk jeg uttrykt mitt sinne:
"Kan du få meg til sentrum på TRE minutter??"
Svaret jeg fikk var et likegyldig "nei". Men det kunne være det samme.. jeg fikk i hvertfall markert min misnøye.
Bussturen var en lidelse fra begynnelse til slutt... Fullstappet med elever og diverse honnører humpet vi avgårde med stopp hvert 3 sekund. Men det _kunne_ kanskje gå allikevel.. _kaaanskje_... lidelsen var uutholdelig. Men endelig stoppet bussen ved St´Olav og jeg spurtet ut i håp om at NSB var seg selv lik, og var forsinket.. Klokken var nå 13:46.
Jeg løp!.. over veien, ned trappa, bortover mot taxisjåførene, over veien igjen, ned mot Narvesen og nesten, _nesten_ helt bort til minibanken DA... Plutselig!! og HELT uforståelig, mistet føttene mine kommunikasjonen med hverandre! Et lite øyeblikk trodde jeg det skulle ordne seg, men neida.. ikke denne dagen..
..bortetter og nedetter asfalten bar det... Veska først, så venstrehånden, så knærne, og til slutt.. de resterende delene av HELE meg..
*splæsj!!*
Og der lå jeg... sur og bitter.. Dette var straffen!
------------------
Jeg fikk summet meg litt etterhvert.. så meg litt rundt i håp om at så mange som mulig fikk det med seg.. reiste meg og slikket sårene, før jeg deppa tumlet meg inn på stasjonen... og ja.. så toget reise avgårde.. 13:48!!
En rislunsj fra Mr. Chineese på Narvesen ble en "mager" trøst. Men takk allikevel.
